ANOMALIEN | bokanmeldelse
- Julie Kristine Woie
- Oct 18, 2022
- 6 min read
Sjanger: Sci-fi | spenning |
Format: Roman
Forfatter: Hervé le Tellier
Oversetter: Gøril Eldøen
Forlag: Pax
Sider: 304
Utgivelsesår: 2022
Jeg leser sjelden bøker med en gang de kommer ut. Jeg tenker alltid at jeg skal gjøre det, men så gjør jeg det ikke. Dette resulterer som oftest i at jeg må sende kundene på Norli videre til ARK når de spør om hjelp med hvilken bok de skal velge fra vårt bugnende nyhets-bord, med en grimase og kommentaren "jeg leser bare barnebøker, jeg", etterfulgt av høy og klein latter.
Men denne boka leste jeg faktisk med en gang den kom ut. Jeg leste den til og med ferdig.
Det jeg ikke gjorde var å skrive en anmeldelse før det var gått 6 måneder, så nå er dette her kanskje litt passé. Ikke retro nok, ikke nytt nok. Litt som å skrive en nyhetssak om at Johnny Depp vant rettssaken mot Amber Heard. Nå. Det er litt kleint.
Men bedre sent enn aldri, eller hva, mine venner?
Så. Til saken.
Anomalien har fått strålende anmeldelser i øst og vest, blitt kalt briljant og lynende intelligent.
Men, nja, jeg vet ikke helt, jeg.
Underholdende? Ja. Godt skrevet? Ja. Eksistensiell panikk-fremkallende? Ja. Men lynende intelligent?
Kanskje. Hvis man kan kalle the Matrix lynende intelligent.*
For den ligner, sånn rent filosofisk, i hvert fall.
*Noe man egentlig ikke skal se bort fra, den har tross alt fått en whooping 8.7 på IMDB.
Handlingen i boken er tullerusk, og forløper sånn ca. sånn:
Mars 2021: Et rutefly på vei fra Paris til New York flyr inn i en voldsom storm, og blir på mystisk vis duplisert. (Øh, hæ?) Mens det ene flyet flyr ut av stormen samme dag, dukker det andre opp tre måneder senere.
Alle passasjerene får dermed en klone hver i presang, med samme utseende, minner og personlighet. Og selv om klonene ikke er sjelløse, ondskapsfulle vesener, er det ikke alle som er like ... fornøyde med situasjonen. Hvordan dele på ektemannen din med din identiske tvilling, liksom?
Og hvem er egentlig 'originalen'? Er det egentlig en original i det hele tatt, eller er alt en simulering?
Drama ensues. Politikere får panikk. Religiøse ledere blir sinte fordi Gud er død eller psykotisk, og en akademiker som jobber med sannsynlighetsregning, innser at romveseners eksistens, omstendighetene tatt i betraktning, kanskje ikke er så usannsynlig likevel.
Vi følger ulike karakterer som er viklet inn i situasjonen, fra en leiemorder til en deprimert forfatter til en traumatisert jente med en frosk.
Til det viktigste først: Boken er DRITBRA OVERSATT. Shout out to my girl Gøril Eldøen.
Okei, jeg vet ikke hvem hun er, men hun er flink.
Og siden vktigheten av gode oversettelser ofte blir ... oversett –
– her kommer en liten omvei/refleksjon om oversettelser:
En god oversettelse har godt norsk språk, samtidig som man liksom får et hint av en annen ... flavour, sånn for å si det med godt norsk språk.
Da en bekjent av meg studerte i Frankrike, for eksempel, fortalte hun meg at hun begynte å tenke annerledes, legge mer merke til lukt og smak og sanselige opplevelser, rett og slett fordi språket vektlegger det mer. Er ikke det bare KJEMPEINTERESSANT?
(Og det mener jeg helt u-ironisk fordi jeg elsker språk nesten like mye som kunden på Norli som snakket til meg i over en time om færøysk grammatikk.)
Da jeg for eksempel leste Ikke gråte av Lydie Salvayre (oversatt fra fransk) la jeg merke til noe av det samme som da jeg leste Anomalien, og da ble jeg like gira som doven-duden over; språket fløt godt, samtidig som det var noe særegent ved det; jeg tror ikke at en nordmann kunne ha skrevet det på akkurat den måten.
Og da tenkte jeg:
Og gjett hem som hadde oversatt, da?
...Gøril ❤
Jeg håper hun har vunnet masse priser.
Men tilbake til anmeldelsen jeg prøver å skrive. Anomalien er kreativ og underholdende, med lekent, godt språk som fenger. To minus-tegn må imidlertid nevnes, og i dette tilfellet blir ikke minus og minus pluss. (Sorry at jeg bruker tid på dette, de positive tingene kan du lese om i Dagbladet!)
Nr 1: Gud og sånn
Et par av kapitlene i Anomalien presenterer oss for en gruppe religiøse ledere. Disse skal sammen komme frem til en 'erklæring' for å dempe furoren som vil oppstå dersom det kommer for en dag at det finnes dobbeltgjengere.
– Nei, spørsmålet mitt er ikke teoretisk. Vi har i vår varetekt et individ som viser seg å være umulig å skjelne fra et annet, og det påstår for øvrig også at det er dette andre individet. [...]
– Som en tvilling, altså?
– Nei. De har samme personlighet og samme minner, i så høy grad at de begge er overbevist om at de selv er originalen. De to hjernene er kodet på samme måte, både kjemisk og elektrisk, samt på atomnivå.
Stor oppstandelse i rommet. Ord som "blasfemisk" og "skjensel" ytres, i tillegg til andre av mer skatologisk enn teologisk art.
– Hvem står bak denne styggedommen? oppsummerer baptisten. [...]
– Er det Google? spør en kardinal opprømt. De har jo –
– Nei, Deres Eminense, det er ikke Google.
Og hoho, det er morsomt skrevet, men det er ikke skrevet av en religiøs mann. For å si det sånn.
Det virker som om redaktøren har bedt forfatteren ha med kapitlene om religion fordi boken tar opp et eksistensielt spørsmål: hva om livet bare er en simulering? – og ja, da må man representere flere verdenssyn. Oppskrift på en god filosofisk diskusjon: Putt dem alle i samme rom!
Men virkelig. Så å si alle de religiøse lederne virket todimensjonale, karikerte og rent ut dumme. Hadde forfatteren gitt de teologiske spørsmålene litt mer rom til å modnes, ville jeg kanskje reagert annerledes. Men dette var tynt og stakkarslig utført. Og egentlig en smule uoriginalt. Du ser det over alt i film og tv. Enten så er presten undertrykkende og høyreradikal, eller så er han naiv og gammelmodig, eller så er han pedofil.
Dette var ikke stort bedre.
Skjerpings Tellier.
Nr. 2: The frail, petit female
[En av karakterene, Lucie, i møte med sin dobbeltgjenger]
"Og så var det frysningene hun umiddelbart kjente da hun så yndigheten hennes, selv om den også er hennes egen, den utrolig sarte, skjøre kroppen som er så delikat at den ikke kan unngå å vekke grådig beskyttelsestrang hos menn, en ren eiertrang".
"Men nå som hun sitter overfor denne andre kvinnen med reptilblikket, en kvinne som vet alt, ned til de snuskete SM-scenene som flimrer gjennom henne og får henne til å komme, blir hun plutselig fylt av iskald avsky. Hun føler seg avkledd, stygg, pornografisk."
Jeg er ikke egentlig en til å bry meg om the male gaze og alt det der, synes som regel det er litt masete. Men her var det til tider så veldig male gaze all over at jeg ble litt kvalm og måtte legge den fra meg en tid.
Og, unnskyld meg, men at hun skulle være så veldig petite og skjør og sånn, er ikke det, akkurat som anmeldelsen min, litt passé?
Det virker som om franskmenn generelt har et litt ... annerledes forhold til seksualitet – kanskje et litt friere et – og all hail, det er bra! Men kunne han ikke la den hyperseksuelle kvinnen være førti og feit? Ikke liksom, en slags porno-porselensdukke?
Jeg ble litt ille til mote.
Men disse litt mer karikerte karakterene dominerer heldigvis ikke boken. Du møter også på unike, småsære og vittige personer som gjør det morsomt å lese. Særlig likte jeg den deprimerte forfatteren (oi, lurer på hvorfor?) – og hans klone, den eh, deprimerte forfatteren?* Og frosken da. Elsker frosker.
Imidlertid er jeg personlig lite fan av å hoppe mellom ulike fortellerstemmer. Det er slitsomt. Jeg likte det ikke i Twilight 4, og jeg liker det ikke nå.
Men det er jo en smakssak. Sånn som alt annet. Bortsett fra Gørils eminente oversettelse. Det er objektivt bra og ingenting annet.
*Nei, det var visst bare én av akkurat denne karakteren, fordi den ene versjonen dreper seg selv. Oops, spoiler.
Til slutt (ja, jeg har kommet meg dit):
Anomalien presenterer et ubehagelig filosofisk spørsmål, men griper meg – heldigvis? – ikke på en slik måte at jeg ikke klarer å slippe det, sånn at jeg går rundt og kverner på om jeg faktisk finnes. Kanskje like greit. Det hadde vært litt slitsomt.
Jeg synes det lekne språket og den muntlige fortellerstilen var underholdende, og det var en unik leseopplevelse, ulikt noe annet jeg har lest tidligere, så absolutt verdt å plukke opp boken!
Men jeg liker fortsatt Twilight bedre 🐮
Comments